Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Settekassen har ett rom for hvert tegn. Typene blir satt sammen til hele linjer i en vinkelhake.
Når vinkelhaken var full blir linjene flyttet over på et skiff (et metallbrett) som siden ble gjort ferdig på, da blir det hetende en form.
Hvis man var uheldig å miste linjen eller siden, eller den på annen måte ramlet i stykker var det kalt å ”fiske satsen”. Når det lå feil skrift i feil kasse. Da var det fisk i kassen.
Det er fra grafisk det gamle uttrykket ”å falle i fisk” har sin opprinnelse. Se under.
Om Johann Gutenberg hadde kommet inn i et setteri av denne typen hadde han kjent seg igjen. Settingen av sidene ble frem til 1960 - 70 ble til en viss grad foretatt med løse typer.
skriftbildet
Uttrykket "å falle i fisk"
dickte
Det som faller i fisk, er mislykket eller ødelagt.
Dette merkelige uttrykket er hentet fra boktrykkerfaget.
I gamle dager hadde både boktrykkerlærlingene og andre lærlinger kost og losji hos mesteren. Mesterens kone stelte maten for dem, og i Tyskland serverte hun av og til noe som ble kalt ”Zwiebelfisch” – fisk stekt i løk. Løken ble brukt for å døyve smaken av fisken som i regelen var av svært dårlig kvalitet. Lærlingene hatet denne fiskeretten og det ble vanlig å bruke uttrykket om alt som var ubehagelig.
Hver gang det hendte et uhell i trykkeriet, sats falt i gulvet e. l., ble det omtalt som ”Zwiebelfisch”.
Da uttrykket nådde Norge hadde det mistet noe på veien, svibelfisk ble redusert til fisk. Og fra typografspråket fant det veien til norsk dagligtale; når noe gikk galt, ”falt det i fisk”.
fot
signatur
kegel
På ene siden av typene er det et hakk som har betegnelse "signatur". Signaturen har som formål å vise at typene står riktig vei når de settes i vinkelhaken – og for å skjelne de forskjellige skriftgrader på samme kegelstørrelse fra hverandre, hver skrift har sin egen signaturplassering, for når ingress, brødskrift og kursiv blir benyttet i samme oppslag kan det fort skje at typene blir lagt i feil kasse når de skal legges tilbake.
Når det i kolofonen i boken står f.eks. 10/12 Garamond, betyr det at skriftbildet er 10 pkt., kegelen er 12 pkt. og skriften er Garamond, da blir skytningen 2 pkt.
Fra: Med lik i lasten
ORD OG UTTRYKK
denne linjen er en HORUNGE.
Når linjen i et avsnitt slutter som første linje på ny side er den en horunge.
ENKEL HORUNGE: når nytt avsnitt begynner med første linje nederst på siden.
Horunger skal ikke forekomme i god typografi.
INGRESS er en kort innledning om artikkelens innhold, gjerne i fet eller kursiv skrift.
BRØDSKRIFT er all hovedskrift, som ikke er ingress, fet eller kursiv skrift i artikler.
Før i tiden ble typografenes lønn beregnet ut fra antall linjer de hadde satt. Brødteksten gikk raskt å sette og det var i hovedsak det som ga setteren penger til det daglige brød.
EN MINUSKEL, også kalt GEMEN, er innen typografi det som til daglig kalles en liten bokstav, altså a, b, … i motsetning til A, B, … som kalles en MAJUSKEL eller VERSAL.
ARKSIGNATUR står helt nederst med liten skrift på (vanligvis) hver 17. side gjennom hele boken og forteller trykker og bokbinder i hvilken rekkefølge arkene skal bindes inn i boken.
Vinkelhaker
KURSIV eller ITALIC er skrå skrift, det var italienere* som begynte med det.
* Aldus Manutius, italiensk trykker (1449/1450 – 1515), var den første som i 1501 brukte den skrånende typen, nå kalt italic eller kursiv.
Muligens var den første rene romanske typen brukt av trykkerne, John og Wendelin av Speier i Venezia i 1459. Året etter laget Nicolas Jenson, også en trykker fra Venezia men født i Frankrike, en finere roman font. Den bruker fremdeles som modell for type-designere.
Senere var en trykker fra Venezia, Aldus Manutius, den første som begynte å bekjentgjøre den klassiske greske og latinske.
SKYTNING: Mellomrommet mellom linjene.
KALOSJETRYKK: Dårlig, utilstrekkelig trykk med hvite kanter trykket med gummiklisjéer, (sees gjerne på kartonnasje, brødposer o.l.).
Ludlow tittelstøpeapparat
Bletatt i bruk i 1900
William I. Ludlow, oppfinner av ludlow tittelstøperapparat, oppfant en innretning med et sett klosseformete matriser med støpeformen inne i klossen.
Mekanismen var ment for mindre trykkerier som ikke hadde råd til å kjøpe en Linotype settemaskin.
Ludlow møtte William A. Reade, som hadde arbeidet i maskinverktøy industrien og hadde vær leder av Diamond Machine Company som handlet med settemaskiner. Disse to grunnla Ludlow Typograph Co. i 1906 og innen tre år var flere eksperimentmodeller bygget, men konseptet var ubrukelig og idéen ble forlatt.
Det nye selskapet flyttet inn i en Chicagofabrikk i 1912 og her ble nytt utstyr skaffet, de gjorde fremskritt med handsett og støping. Den første maskinen ble solgt til Chicago Post.
Den mekaniske sammensettingen, justeringen og distribusjon av matriser ble gjort for hånd, for å unngå problemer.
Ludlowmaskinen var tenkt som en tastaturfri maskin, brukbar for å støpe fonter fra 4 – 96 pkt.
I 1919 hadde Typograph service i 350 trykkerier.
Større fonter opp til 144 pkt. kunne støpes ved å legge matrisene vertikalt i matriseholderen.
I 1920 ble Ludlow Typograph Co. kjøpt av Elrod Slug Casting Co. i Omaha.
Historiker og vitenskapsmann, Douglas C, McMurtie sluttet seg til Ludlow Co. i 1927 som reklamesjef, og seks år senere ble R. Hunter Middelton utnevnt til typedirektør. Fra hans talentfulle hender kom det over seksti markante typer som: Stellar, Garamond, Coronet, Eusebius og Delphian Open Title.
Selskapet laget 16.000 ludlow’er som er i arbeid over hele verden (1984).
I vel 500 år ble blyet brukt i grafisk produksjon, men etter hvert gikk man over til filmsats og blyet forsvant fra setteriene, (fotografisk satsbehandling). Allerede i 1964 var det mulig å sette titler på film, å sette brødskrift kom noen år senere.
Satsen ble satt på en foto-setter, der bokstavene ble eksponert en for en til et fotopapir som deretter ble fremkalt.
”Paste up”, var det nye innen sideombrekking. Fotopapiret ble vokset på undersiden for at det skulle kunne klistres (pastes) opp på et ark med sidemål der bilder og tekst ble brekket til slik den skulle fremstå på trykksaken, der etter ble siden fotografert i et sidekamera og det ble laget en negativ eller positiv film som ble lagt på enten en offsetplate eller en plate til høytrykk. Denne perioden varte ca. 30 år. Senere kom Mac. og Pc i bruk, og da kunne alt gjøres elektronisk fra disse til for eksempel CTP (computer to plate) eller computer to print (rett på sylinderen i pressen).
Med digital trykking trykkes det forskjellige ark med forskjellig tekst som er tilpasset den enkelte leser, der navn og innhold ikke skal være likt (for eksempel lysregninger, abonnementregninger o.s.v eller bøker, hefter "on demand"). Det er ikke alle maskinene som trykker, de fleste er basert på kopiprinsippet, altså, det er den samme teknikken som skjer i en kopieringsmaskin.
