Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Før rasteret ble oppdaget, ble bilder og tegninger i hovedsak fremstilt ved gravur i kobberplater, tre eller annet bløtt materiale. Det var en møysommelig prosess derfor var det lite bilder i aviser og tidskrifter.
I første halvdel av 1800 årene ble det gjort de første forsøk på framstilling av etsede klisjéer. Strekklisjéen ble oppfunnet i 1848 og fra omkring 1860 fikk de første strekklisjéer en begrenset praktisk anvendelse. Tegningen ble den gang utført på stein og overført til en sinkplate ved hjelp av lithografisk overtrykkspapir for deretter å bli etset slik at teg-ningen sto opphøyet på sinken.
Oppfinnelsen med rasteret ble tatt i bruk i begyn-nelsen av 1880 årene.
Bilder er gjort trykkbare ved hjelp av raster, små prikker i bildet.
Rastertettheten er lik over hele bildet men jo større raster dess mørkere parti.
Rastertettheten oppgis i linjer.
25 linjers raster = 25 rasterpunkter på 1 cm. lengde.
Det er flere forskjellige rastertettheter alt etter papirkvalitet og/eller trykkmetode:
25 linjer (avisraster) var vanlig for aviser i blytiden.
For offsetaviser er det vanlig med 42 linjer.
For finere papir, 60 linjer.
Dyptrykk, 90 - 120 linjer.
Fargene i et 4-fargebilde er Cyan (blå), Magenta (rød), Yellow (gul) og sort (Key) = (CMYK).
Hver av fargene er dreiet 15 grader i forhold til hverandre.
Den gule fargen står i 90 grader.
Rasteret i et sort / hvitt bilde ligger i V - form fordi det ikke skal virke forstyrrende i bildet.
Carl Angerer, 13. juni 1838 – 24. febr. 1916 (bildet), oppfant sammen med G. Meisenbach en ny metode av sinketsing, forbedret produksjon av bokillustrasjoner og teknikken med rotogravure.
Den første autotypi (rasterklisjé) ble laget i 1881 av Carl Angerer gjennom kryssrasteret, en glassplate med dobbeltsidige diagonale fine streker som settes mellom det fotografiske objektiv og negativet og dermed løser opp bildet i punkter, rasterpunkter. Det finnes raster fra 20 – 120 linjer.
”Linjer” er antall punkter i én cm. lengde.
Rastermåler.
Med denne måles det hvor mange linjer bildet er.
Fra 20 - 80 linjer.
Rastervinkelmåler.
Med denne måles det om rastervinkelen er riktig i de fire fargene bildet består av.
Eksempel på moaré.
Moaré er uønskete mønster i trykte bilder. Det oppstår særlig fordi et rastrert bilde blir scannet på nytt med en annen rastervinkel.
Slik ser rasterpunktene i et fargebilde ut sett med lupe. Punktene ligger oppå eller ved siden av hverandre, på denne måten får bildet alle de mellomliggende fargene. Derfor er det nok med fire farger for å trykke et fargebilde.
Oppdagelsen av billige metoder for å lage fargetrykk må ha vært en av de mest spennende oppdagelser i det 18. århundre. Den vanlige mann i gata kunne ikke se forskjell på gravering i tre eller kobber eller om det var litografi eller etsing.
Fargetrykk hadde eksistert før 18. århundre men slike trykk var normalt i chromolithografi (flerfargetrykking fra stein)eller håndkolorert.
Trykking med kulørte farger var heller ikke ny i 1457, da Faust og Schoeffer produserte deres Psalter i Mainz med en serie fine fargetrykte forbokstaver.
Kommersiellt bruk av kulørte fargetrykk i det 18. århundre var avhengig av en rekke faktorer. Det første og mest kritiske var fabrikasjon av kulørt farge. Selv om farge-tilberedere hadde eksister fra tidlig på 1500 tallet fortsatte muligens trykkerne å lage sin egen trykkfarge helt frem til 1800 årene. Kulørt farge var vanskeligere å lage enn sort, og pigmentene, som ble kjøpt fra fargefabrikker var for det meste mye dyrere enn sort.
Det andre problemet var passningen mellom de enkelte farger i trykket, fordi nesten alt papir ble fuktet, og da strekker det seg.
Tre kjente hovedteknikker var brukt i det 18. århundre: reliefftrykking fra tre eller metall, chromolithografi og en blandingsprosess av både gravering (dyptrykk) og reliefftrykking.
William Savage (1770-1843) utga i 1822 en bok: ”Practical hints on decorative printing”.
Når trykkerne var blitt kjent med sort-hvitt bildet, var det naturlig å vende sin oppmerksomhet mot reproduksjon av fargebilder. Veien var klargjort for dem av Clerk Maxwell, som i 1860 demonstrerte hvordan separasjonsfilter kunne brukes for fotografisk å ta opp de blå-fiolette, grønne og røde bestandeler av et emne, og hvordan disse kunne kombineres til å produsere fullfarge-bilde.
Den første trykkprosessen som ble brukt med denne idéen var lystrykk, og Josef Albert (1825- 1886) i München, og mange andre begynte med fargelystrykk så tidlig som 1870.
Rundt 1908, begynte de å produsere fargetrykk.
I 1951 kom ”Klischograph”, foto-graveringsmaskinen for separate fargeplater til flerfargetrykk, oppfunnet av
Sort / hvitt autotypi sterkt forstørret. Her kan man se at rasteret ligger i V - form.
Dette bildet, ”Ode to Mercy”, gravert av G W.Bonner, etter et maleri av W.H.Brooke, er trykket fra 29 forskjellige tresnitt.
Bildet er uten raster og er trykket med 11 farger fordi fargene ikke blandes "for øyet" men men ved subtraktiv fargeblanding.
Hvordan et fargebilde kommer på papir. . .
Bilde 1
Det utvalgte bildet som skal reproduseres, bør være skarpt med naturlige farger, ikke for tynn eller for mørk. Filmhinnen bør være uten skader.
Bilde 3
Ved ytterligere fotografering og kopiering plasseres en rasterfilm (rutenett), som deler opp bildet i punkter.
Et fint raster gir finere billedtoner enn et grovt.
Rasteret må vries for hver tagning etter en bestemt skala. Dette skjer for at rasterpunktene i de fire trykkplatene ikke skal trykke oppå hverandre.
Bilde 2
Bilde 4
T. v. en sterk forstørring av rasterpunkter i sort, t. h. i sort og rødt.
Bildet under viser et snitt av en klisjé (forstørret).
De fargebærende rasterpunktene som ligger høyere får fargen fra fargevalsene. De øvrige partiene er tatt bort gjennom etsning.
Bilde 5
For å skille fargene fra hverandre må bildet fotograferes. Det gjelder å få frem trykkplater for de tre grunnfargene cyan, magenta og gult pluss en plate for den sorte som kontrast hjelpefarge.
Gjennom å plassere ulike fargefilter for hver trykkplate, mellom bildet og objektivet får man:
Rødt filter - negativ til blå fargeplate
Grønt filter - negativ til rød fargeplate
Blått filter - negativ til gul fargeplate
Gult filter - negativ til sort fargeplate
C = originalt fargebilde
A = filter
B = kamera
D = negativ til fargeplate
Betrakter man de fire negativene ser man at de har fått ulike verdier
På en plan zinkplate, (2 mm. tykk), ren klisjézink, helles en lysømfintlig væske. Etterpå sentrifungeres den i varmluft.
Bilde 6
Målepunkter
rasternegativ
zinkplate
lyskilde
Platen belyses gjennom et rasternegativ
Slike målepunkter kan man se på ulike trykte produkter. De er et hjelpemiddel for trykkeren til å se hvor mye farge som er på trykksaken, og som måles med et densitometer. Ett punkt for hver farge. Noen har også et gråfelt der alle fargene er samlet og som skal gi en nøytral grå farge når fargestillingen er riktig.
Det er på forhånd gitt et logoritmisk tall som leses av på densitometeret og som skal holdes gjennom hele opplaget. Korset et et passmerke der alle fargene ligger oppå hverandre når passningen er riktig.
Ferdigkopiert legges zinkplaten i anilinbad og skylles deretter med vann. Fargingen skjer for at kjemigrafen skal kunne kontrollere bildet. Ved skyllingen løsner de ubelyste partiene og...
Bilde 7
...bare de som er herdet av lyset står igjen.
Gjennom vasking med bomull eller pensel kan man ”vaske opp” partier, der det trengs.
Deretter oppvarmes platen, hvorved den gjenstående belyste hinnen likner på emalje, som blir vern for bildet ved de syrebad som venter. Platen får en lett første etsning, vanligvis i en etsemaskin. Deretter følger et komplisert etsearbeid, der kjemigrafen for hånd med asfaltlakk dekker de partier som ytterligere skal beskyttes mot syren.
Bilde 8
Etter avsluttet etsning er platene ferdig for prøve-trykking, først sort, så gult, magenta og cyan.
De ferdige klisjéene monteres på tre eller blyfot for å komme opp i skrifthøyde.
I det ferdige fargebildet nedenfor er en del av det gule firmaskiltet innrammet. Det er forstørret og plassert ovenfor. Her ser man tydelig de ulike fargepunktene.
Kilder:
Michael Twyman: Printing 1770-1970
Nordisk Boktryckare Konst
